Content [hide]
Brødrene Løvehjerte er en barnebok av Astrid Lindgren som ble utgitt i 1973 og illustrert av Ilon Wikland. Filmatiseringen med samme navn kom i 1977 i regi av Olle Hellbom Tengil er storskurken i Astrid Lindgrens bok Brødrene Løvehjerte. Tengil rir alltid rundt på ein svart hest, har alltid på seg ein svart hjelm med ein enorm Astrid Lindgren likte å gå på kirkegårder, og en gang hun gikk på Vimmerby kirkegård (ved Det eneste som kan styre Katla, er en lur som Tengil har Navnet Tengil hos Astrid Lindgren og Tengel i Sandemos «Sagaen om Isfolket» kan også gi noen lyst til å bruke navnet Her finner du Astrid Lindgren kopp, "All makt åt Tengil" fra Design House Stockholm til best pris
Tilfellet — eller historiens gang; de to er ofte umulig å skille fra hverandre — ville ha det til at Astrid Lindgren skulle få enda et utkikkspunkt mot sin tid og sine medmennesker. Et sted å registrere verden og dens lidelser, dens lengsler, fortvilelse og gryende håp, dens uslitelig prosaiske alminnelighet og dens voldsomme og overraskende uforutsigbarhet, slik det alt sammen ble speilet i millioner av mennesker i verdenskrigens år.
Hun kalte det «snuskjobbet». På 30-tallet hadde hun arbeidet for Sveriges ledende kriminolog, Harry Söderman. Da verdenskrigen kom, var det han som fikk i oppgave å bygge opp det som med en passende eufemisme fikk betegnelsen «Allmänna säkerhetstjänstens postkontrollanstalt Pka». Og han tok med seg enkelte betrodde medarbeidere.
Den tidligere sekretær Lindgren fikk tittelen «granskare», utvilsomt et skritt opp på karrierestigen. Selv om hun ikke kunne snakke om det. Astrid Lindgrens arbeid besto i å åpne, lese, og om nødvendig sensurere, andre menneskers brev.
Dag ut og dag inn, gjennom fem lange krigsår, ble brev til og fra kongeriket kontrollert for statshemmeligheter. Det handlet om sikkerhetspolitikk. Men ordene som gikk gjennom sensorenes øyne, de handlet om menneskelige følelser. Sjømenn som skrev til piker hjemme i de svenske bygdene, om savn og fantasier. De lo, fortalte hun senere, over hvor frivole kjærester kan være, når de skriver kun til hverandre.
Jødiske flyktninger i det sønderrevne Europa som i fortvilelse kontaktet fjerne svenske slektninger. Sønner som betrodde sine mødre ting man bare kan si til en mor. Lysluggede Emil fra Katthult, som vil så gjerne, men så ender det som oftest galt, som når han heiser Ida opp i flaggstanga eller setter hodet fast i den fine suppeterrinen.
Men når det går som verst, og pappa Anton roper på ham, «Eeemiiil», er det trygt og fint i snekkerboden. Der spikker Emil på trefigurene sine til det roer seg.
Der så hun en gravstein med inskripsjonen «Her hviler de to brødrene Phalèn», og «Brødrene Løvehjerte» så dagens lys. På nyåret 1946 ble hun tildelt Svenska Dagbladets debutantstipend sammen med Anna Lisa Lundkvist, som hadde skrevet en ungdomsbok som hadde vakt oppmerksomhet, en ære som aldri før var overgått noen barnebokforfatter. I årene som fulgte, ble A. I 1950 fikk hun den nystiftede Nils Holgersson-plaketten, som ble utdelt på Selma Lagerløfs fødselsdag-en begivenhet som vakte stor oppmerksomhet i pressen.
L var ikke alene om å skape originale bøker som innfridde barnas egne behov. I Lennart Hellsings absurde regler og fremragende nonsensvers kom den nye lekpedagogikken til utrykk. Høsten 1946 fikk A. Den skulle komme til å strekke seg nesten 25 år fremover i tiden og dele opp hennes liv i forfattende morgener og redaksjonelle ettermiddager. Hun fikk nå en slags dobbelt funksjon, hun innser det tvilsomme i å være forfatter og forlagsredaktør samtidig.
I et brev til Hans Peterson i september 1958 tar hun opp visse insinuasjoner i forbindelse med at Peterson ikke har fått en bok antatt som føljetong i tidsskriftet Vi. Hun har skrevet dikt og sanger til alle filmene. Litteraturen i barnebøkene er det man kaller for fantastisk litteratur.
Disse bøkene er spennende. Samtidig handler de om barn som må kjempe mot store vanskeligheter. Dette gjenspeiler seg i A. Bare tenk på fattiglemmene i bøkene om Emil. Og dette førte hun videre i bøkene sine.
Jeg har tenkt å skaffe meg et yrke, skriv opp det, så du ikke glemmer det! Man finner det samme dobbelt buskap når det gjelder kjønnsroller: nå og da støter de etablerte konvensjonene radikalt an mot hennes eget livssyn og hennes sterke personlighet. I Kati-bøkene, som er skrevet i begynnelsen av 50-årene, står hovedpersonen Kati for den romantiske pikeboksjargongen og den tradisjonelle kjønnsrollen, men forfatterinnens eget sakligere syn på kjærlighet og ekteskap kommer også frem her.
Sture Lindgren døde i juni 1952 etter å ha vært syk i flere år-hele tiden hadde han måtte støtte seg til Astrids styrke. Hennes brev og dagbøker fra Sture Lindgren siste år forteller om stor engstelse for ham, og samtidig om en stadig større ømhet. Da hun skriver om ham i dagboken dagen etter hans død omtaler hun ham som et godt og snilt menneske. Samtidig var han som et barn for henne, et barn som hun elsket høyt. Allerede i påsketider i 1950, to år før. Sture Lindgren blitt alvorlig syk.
Sønnen Lars var blitt voksen og skulle gifte seg, og Astrid følte at familietilhørigheten var i ferd med å rakne.
Årene etter Sture Lindgrens død skjønner hun at hun må venne seg til tanken på å leve helt alene. Hver eneste nyttårsaften skriver hun om den kommende ensomheten, som hun må forsone seg med. Sett nå i gang med å være sterk! Hun hadde fått utgitt nesten tretti bøker, alle var kommet i store opplag i mange land.
Hun var blitt en offentlig person. Samme år gav barnebokeksperter fra hele verden A. Marie Gripe fikk samme medalje i 1974. Er de eneste svensker som har fått den. Alt dette i en alder av 38 år. Men hun trekker seg fort tilbake.
For hennes integritet er sterk, hun gjemmer seg hele tiden, hun sier selv at hun alltid har hatt en følelse av at det som hender henne ute i verden, ikke er helt virkelig.
Egentlig synes hun det er fullstendig uvesentlig. Å få arbeidsro er en stor luksus når ens hverdagsliv blir splittet opp av stadig nye impulser utenfra. Helt til sitt syttiende år har A. Tidlig om morgenen i sengen hjemme, ofte allerede i femtiden, har hun stenografert ned sine fortellinger. Bortimot frokost dumper posten ned i postkassen.
Den kommer fra hele verden: brev fra barn på Hawaii og brev fra barn i Kenya, brev fra voksne japanere og voksne australiere. Eller tiggerbrev fra forhåpningsfulle svensker.
Hun får gjennomsnittelig hundre brev om uken i året rundt. Hun forsetter å besvare alt sammen på en eller annen måte. Svigerinnen, Gullan Ericsson på Näs i Vimmerby, hjelper henne, men heller ikke sammen unngår de å få dårlig samvittighet. Det er vanskelig å angi omfanget av A. Mange journalister har forsøkt å beskrive størrelsen av hennes samlede opplag i forskjellige navn: man har stilt 175 Eiffeltårn oppå hverandre og lagt bøkene i tre rekker rundt jordkloden.
Men slike spekulasjoner gjør en bare svimmel, og eksakte fakta er det vanskelig å komme frem til. I det tidligere Sovjetunionen er hun mer enn noen annet sted blitt en forfatter for folket. Men hun er blitt elsket i mange andre land også, både av barn og voksne.
Hanna døde 8 år før, og A. Hun hadde funnet frem de gamle kjærlighetsbrevene som i alle år hadde ligget i et skrin i buffen på Näs. Hun samlet sine stenograferte notater, som inneholdt Samuel August sine egne beretninger om slekten og ting han selv hadde opplevd, men fremfor alt hans første møte med Hanna og om begynnelsen av dere livslange samliv og felleskap gjennom 56 år. Flere av hennes aller nærmeste venner gikk bort, og det største tomrommet lot broren Gunnar etter seg.
Mellom søsknene Ericsson har det hele livet igjennom vært en uvanlig samhold, som har bunnet i barndomsopplevelsene. Mellom Astrid og Gunnar var båndene særlig sterke. Det oppstod en annen slags følelse, en medfølelse som nærmest kan defineres som en sterk humanitet.
Medfølelse med de undertrykte arbeiderne som hun leste om i bøkene, smeltet sammen følelsen for dem hun husket fra sin barndom med følelsen av en intens opposisjon mot vold og overgrep. Hun følte at hun ønsket et rettferdig samfunn og hun følte at hun ville støtte dem som kjemper for rettferdighet. Hun beundrer-som den sterke indualist hun er-arbeiderklassens helter, pionerene, dem som stod på barrikadene, Rosa Luxembourg f. I Sverige, Ernst Wigforss.
Disse vise menn talte sjelden-mener A. De talte om utjevning, om sosiale reformer og et folkehjem. Den ble utgitt høsten 1976, men ble skrevet og trykket før A. Marikkens far i boken er sinnbildet på A. Marikkens far er redaktør i en sosialdemokratisk avis i en liten by som har felles trekk med Vimmerby. Mai-tog, fremtrer ham mer som en venstreliberal enn som sosialist.
Han er gjengs radikal, til og med i kjønnsroller: når hushjelpen har fri, skurer han selv kjøkkengulvet, og det var slett ikke lite i 10-årene! Hans kone er en liten, svak og borgelig frue, som han omsider får oppdradd til å bli klar over at alle mennesker er like verdifulle.
Han er ømt ironisk mot henne, særlig når hun bebreider velgjørenhet. Hun fikk holde seg til eventyr og ikke blande seg bort i ting hun ikke forstod seg på, mente Gunnar Sträng. I eventyret skildrer A. Pomperipossa-artikkelen ble lagt merke til og kommentert i både svensk og utenlandsk presse. Ble overdynget med brev og telefonoppringninger fra folk med andre informasjoner og synspunkter enn hun vanligvis kom i kontakt med.
Uten å være riktig klar over det fra begynnelsen hadde hun avgitt stemme for den såkalte tause opinion, en opinion av det slaget som misfornøyde politikere i alle land pleier å utnytte.
Blant dem som lot høre fra seg med ros på tungen, var selvfølgelig de reaksjonære kverulantene, og også en rekke mindre forretningsdrivende, som egentlig var nokså store og heller ikke særlig dårlig behandlet og som sluttet seg til A. Men det var også alle de andre, som med rette følte seg alvorlig presset-blomsterhandlerne, sykkelreperatører, frisører, små entrepenører, et utall av mennesker som hadde fått merke at det ikke lenger var mulig å drive eget foretagende. De følte det som om hele deres liv var infiltrert i teoretiske og virkelighetsfjerne paragrafer og gåtefulle byråkratiske vedtak, og ingen ville høre på dem når de klaget.
De hadde oppdaget at det ikke lønnet seg å arbeide, de sendte skattekortene sine som beviser. De fortalte om lureri og krokveier i samfunnet, og de oppfattet alt dette lureriet som konsekvensene av de sosialdemokratiske regjeringens steramme skattepolitikk.
Sine egne idealer-hederlighet og arbeidsomhet-så hun ingen steder. Hun skrev en ny artikkel i Expressen, der hun gjorde rede for hva hun hadde fått vite om det svenske samfunnet-og spydspissen i hennes kritikk ble rettet mot den sosialdemokratiske regjering.
Mesterdetektiven Blomkvist, som gav A. Fikk to oppfølgere, Mesterdetektiven Blomkvist lever farlig og Mesterdetektiven Blomkvist og lille Rasmus. Det kom også tre fortellinger fra livet på landet, og den første av disse bøkene er Alle vi barna i bakkebygrenda. Vi på Saltkråkan ble først laget som TV-serie før den kom ut som bok.
Til sammen er ca 40 filmer basert på hennes bøker. Bøkeneer blitt oversatt av Jo Tenfjord. Jeg har nevnt hennes første bok Britt-Mari letter sitt hjerte, men hun skrev også pikeboken Kerstin og jeg. Denne boken er gjennomsyret av smålandsk arbeidsmoral. Og som i andre pikebøker så er det skrevet i jeg-form. Dette forteller-jeget likner mye på A. Eller rettere; det bildet vi har av henne som følsom for skiftninger i naturen og i atmosfæren, munter og trist omhverandre, med hodet på rett plass og munnen i orden.
Man møter snarere en jentetype enn én spesiell person. Dette gjelder også i de tre Kati-bøkene. Denne trilogien har først og fremst en didaktisk hensikt. Etter krigen, da grensene ble åpnet, var det viktig å informere om verden utenfor Sverige, ikke minst for unge mennesker som aldri hadde vært utenlands.
Dette forhindrer ikke at de tradisjonelle eiketrærne i Djurgården og Stockholms blå skumring også får sin lyriske hyllest. I de internasjonale metropolene blir leseren først og fremst informert til kunst og bygninger, men også til sitater og litterære henvisninger. Rasmus på luffen, 1956.
For å komme seg ut må de må de kjempe med Tengil som har Katla, dragen som kaster farlige flammer, da blir Jonathan skadet og de tar begge skrittet ut i den nye verden.
Boka avsluttes med "Å, Nangilima! Ja, Jonatan, jeg ser lyset! Astrid Lindgren har her skrevet en bok i en skikkelig eventyrverden og oppdiktet skummelt landskap, som er fjern fra oss, men hele fortellingen er innenfor en sterk fortellertradisjon som vi kjenner.
Hun bruker ulike kjente begreper man kan kalle oppdragelse, om hvor viktig samhold, vennskap, angsten for å bli alene eller angsten om å bli forlatt hos barn og unge er sentrale momenter. I fossen bor et annet fabeldyr, ormen Karm derav navnet, og de to fabeldyrene dreper hverandre. Jonatan, som er lammet av Katlas ild, forteller Kavring at han helst vil dø.
Da vil han komme til Nangilima, hvor Mattias dyrker epler, og Jonatan vil være helt frisk igjen. Kavring bestemmer seg for å gjøre gjengjeld for den gangen Jonatan hoppet ut fra brannen for å redde livet hans. Jeg kjenner denne nydelige historien godt, ettersom boken av Astrid Lindgren ble lest flere ganger gjennom oppveksten, mens min ledsager, Marius 11, har ikke hørt om den før: «Hva handler stykket om? Noe av det helt spesielle for Astrid Lindgrens litteratur, er at hun ikke er redd for å snakke om det vanskelige og vonde, i samme åndedrett som hun maler hjerteskjærende vakre og humoristiske beskrivelser av natur, kjærlighet og vennskap.
Hun tar med hele livet i sin diktning, ikke bare det enkle og fine. Alvoret og estetikken til Astrid Lindgren er godt for barn å møte.
Jeg forsøkte i fjor å forklare studenter ved journalisthøyskolen hvor fundamentale bibelfortellingene er i nyhetene. Det ble helt stille i forelesningssalen. Tanken virket fremmed på dem.
Kanskje er det ikke så farlig. Det viktige er at disse unge journalistene hver dag, selv uten å skjønne det, skriver stadig nye versjoner av bibelfortellingene. Aviser, blader, bøker og filmer er alle sammen stappfulle av historien om folk som viser barmhjertighet.
Å ofre seg for andre, som Kristus, er det største av alle ideal i vår kultur.
Astrid Lindgrens store gjennombrudd kom med boka om Pippi Långstrump i 1945. Her instruerer forfatteren skuespiller Inger Nilsson, som spilte rollen som Pippi i de ikoniske filmene og episodene fra 1960-tallet. Lindgren og Pippi Lisens: Begrenset gjenbruk Artikkelstart Astrid Lindgren var en verdenskjent barnebokforfatter og Sveriges mest oversatte forfatter. I tillegg til mer enn hundre romaner, bildebøker og antologier har Lindgren skrevet essays, dagbøker, sangtekster, teaterstykker, manus til flere radio - og TV-serier og mer enn 40 barnefilmer. Lindgren fikk sitt litterære gjennombrudd med Pippi Långstrump i 1945. Blant hennes mest sentrale bøker finner vi romanene Mio, min Mio fra 1954, Bröderna Lejonhjärta fra 1973 og Ronja rövardotter fra 1981. Lindgren mente at man kan og bør snakke med barn om alt, også vanskelige ting, med ord som barn forstår.
‹ | › | |||||
Mo | Tu | We | Th | Fr | St | Su |